De fleste samfunnsutfordringer i Norge kan ikke løses av én aktør alene. Likevel sitter vi fast i siloer, peker på hverandre og håper at samarbeid skal oppstå av seg selv. Det gjør det ikke.
I Norge snakker vi varmt om fellesskap. Men vi henger fast i noen misforståelser som gjør at vi feiler når det gjelder som mest. Vi trenger ikke mer samarbeid, men riktig samarbeid. For å få til det, må vi anerkjenne at samarbeid er en profesjonell kompetanse som må utvikles.
Gjennom 13 år har vi jobbet med å bygge, teste og drive samarbeid på tvers av sektorer. Vi møter på de samme misforståelsene igjen og igjen – i kommuner, statlige etater, stiftelser, næringsliv og frivillighet. Vi har stått i mellomrommene der ingen har tydelig ansvar, der budsjetter stopper ved sektorgrenser og der løsningene krever koordinering. Vår erfaring er klar:
Uten tydelig ledelse i prosessene, skjer det svært lite – uansett hvor engasjerte aktørene er. Her er fem myter som i dag står i veien for gode løsninger:
Myte 1: Samarbeid oppstår av seg selv. Det gjør det ikke. Samarbeid krever at noen har mandat, tid og kapasitet til å rigge rammene, koble riktig kompetanse og holde trykket oppe. Samarbeid er en aktivitet som må ledes.
Myte 2: Samarbeid er ineffektivt. Mange opplever tverrfaglig arbeid som tregt. Men når problemet er sammensatt, er det ofte den eneste metoden som fungerer. Å løpe alene går fort, men risikoen for feil, dobbeltarbeid og suboptimale løsninger er enorm. Skal man komme langt, må man gå sammen.
Myte 3: Samarbeid passer for alt. Nei. Mange utfordringer løses best internt. Det er først når problemene krysser sektorer, mandat eller finansieringslinjer, at samarbeid blir nødvendig. Da må vi koordinere innsatsen, ikke bare prate.
Myte 4: Samarbeid er møter og dialog. Møter er ikke samarbeid. Samarbeid er det som skjer mellom møtene: oppfølging, prioritering og handling. Dette krever en dedikert kraft som holder fremdrift og sørger for tydelige roller.
Myte 5: Samarbeid er gøy. Noen ganger. Men vel så ofte er det krevende og preget av ubehag. Man må utfordre hverandre, forhandle og bygge bro mellom ulike virkeligheter. Det er nettopp dette ubehaget som tvinger frem bedre løsninger enn om alle jobber hver for seg.
Behovet for «mellomromsaktørene»
Norge mangler i dag kapasitet til å drive samarbeid om komplekse problemstillinger profesjonelt. Vi må slutte å se på det som en «myk» aktivitet, og heller betrakte det som nødvendig infrastruktur. Det krever investering i tid, mandat og roller som anerkjennes.
Vi har prosjektledere, HR-folk, jurister og økonomer i alle deler av samfunnet. Det vi mangler, er det man kan kalle mellomromsaktørene: De som har profesjonell kompetanse på å få samarbeid til å fungere i praksis.
Denne kompetansen må læres tidlig i utdanningen og trenes systematisk i arbeidslivet. Rollen som brobygger må budsjetteres og bygges opp i både offentlig, privat og frivillig sektor.
Komplekse problemer forsvinner ikke. Det er ikke nok å peke på en krise og håpe at samarbeid oppstår som ved et trylleslag. Håp er ingen strategi. Skal vi løse de store samfunnsutfordringene, må vi profesjonalisere arbeidet i mellomrommene. Det arbeidet må begynne nå.
