Møt Mette Øinæs Habberstad som står i mellomrommet mellom skole, idrett, frivillighet og forvaltning. Mette jobber i Socentral, og som prosjektleder i Idrettshoder betyr det konkret at skoler, klubber og SFO kobles rundt samme oppgave: flere barn i aktivitet med ressursene som allerede finnes.
Hvordan jobber du som mellomromsaktør?
Jeg jobber i mellomrommet mellom skole, idrettslag, frivillighet og forvaltning – der ingen egentlig «eier» problemet, men alle sitter med en viktig brikke.
Som prosjektleder i Idrettshoder betyr det at jeg samler lærere, trenere, klubber, AKS/SFO-ledere og idrettskretser rundt ett felles mål:
Flere barn med i idretten – gjennom smartere bruk av ressursene vi allerede har.
Det handler om å få systemene til å snakke sammen, gjøre det lett for skole og klubb å samarbeide, men også om å få folk til å dra i samme retning. Jobben er 20 % struktur og 80 % relasjoner.
Hvorfor er denne jobben viktig for deg?
Fordi jeg ser hva som skjer når samarbeidet faktisk fungerer:
Barn som aldri har vært på en hockeybane før, får oppleve mestring. Skoler ser hvordan idrettsaktivitet positivt påvirker læring. Idrettslag får helt nye verktøy for rekruttering og inkludering.
Idrettshoder startet som et lite initiativ på Grünerløkka i 2020. I dag omfatter modellen 10 barneskoler, seks klubber og over 1500 barn bare dette skoleåret - vi jobber for at modellen skal kunne brukes i alle byer.
Å jobbe med løsninger som faktisk endrer systemer – ikke bare enkeltprosjekter – er utrolig meningsfylt.
Hva er det vanskeligste?
Det vanskeligste er ofte å finne varig finansiering og skape felles forståelse mellom aktører som lever i helt ulike logikker:
Skolen tenker årshjul og læringsmål. Idretten tenker trening, frivillighet og klubbkultur. Tilskuddsgivere tenker rammer og budsjett.
Som mellomromsaktør må jeg tåle friksjon, misforståelser og ulike tempo – og likevel klare å holde energien i samarbeidet oppe.
Det er krevende, men også der magien ligger.
Hvem hadde du aldri sett for deg å ha i samme rom samtidig?
Statsministeren på is med andreklassinger fra Grünerløkka, det var et øyeblikk jeg ikke så komme.
Det samme da barne- og familieminister, Lene Vågslid, spilte tennis med tredjeklassinger på Bøler skole.
Det fine er at politikerne ikke kom for «show and tell», men for å forstå hvordan modellen fungerer i praksis. De to møtene bidro til en av viktig seier:
En nasjonal tilskuddsordning som stimulerer samarbeid mellom SFO og lokale foreninger.
Da kjente jeg på at arbeidet vårt faktisk flytter strukturer i Norge. Nå må vi jobbe for å vise at dette er en ordning som bør skaleres og etableres permanent.
Hva har du måttet lære som du aldri tenkte du måtte kunne?
Alt fra å forstå idrettens styringsstruktur og økonomi til hvordan skoler organiserer timeplaner, SFO-ressurser og sikkerhetsrutiner til hvordan idrettslag fungerer fra dag til dag.
Og helt ærlig: Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli god til å finne ut hvor i et idrettsbygg man kan lagre utstyr, eller hvordan man får 50 barn ut på isen på under 10 minutter.
Hva er det mest uventede du har jobbet med?
At jeg skulle havne i debatter om idrettens samfunnsrolle med toppolitikere og idrettspresidenten. Og at jeg skulle jobbe tett med idrettens mange organer, frivillige foreldre, lærere og profesjonelle trenere – i ett og samme prosjekt.
Idrettshoder har vist meg hvor mye potensial som ligger i systemer som vanligvis ikke møtes.
Hva er du mest stolt av?
At Idrettshoder i dag lever fordi alle partnerne føler eierskap – ikke fordi SoCentral driver et prosjekt.
Vi har aldri ønsket å skape et tiltak som må finansieres år etter år; målet har hele tiden vært å bygge varige strukturer.
Jeg er stolt av at:
Og kanskje mest av alt: At barn møter opp til trening og sier:
«Dette har jeg gledet meg til.»
