Av Thomas Berman (leserinnlegg i Dagsavisen)
Vi må løfte frem og synliggjøre byråkrater som våger å gå nye veier for å finne ut hvordan det offentlige skal lede an i omstillingen vi må igjennom. De fortjener å bli omtalt som «offentlige helter», ikke «papirflyttere».
Anne Heyerdahl etterspør i Aftenposten 25. september en større debatt om hvordan byråkrater og byråkratiet omtales i den offentlige samtale. I motsetning til Heyerdahl har jeg aldri jobbet som byråkrat, men de siste 10 årene har jeg hatt gleden og frustrasjonen av å jobbe sammen med både statlige og kommunale byråkrater over store deler av landet.
Samarbeidet har i økende grad handlet om hvordan vi omstiller oss til et mer bærekraftig og inkluderende samfunn. Denne utfordringen er så kompleks og sammensatt at den ikke kan løses av verken det offentlige, det private eller sivilsamfunnet alene. Som mange av de byråkratene jeg har blitt kjent med, mener jeg det offentlige kan og må ha en ledende rolle i denne omstillingen. Omstillingen krever nye former for samarbeid og vil dermed utfordre de ulike rollene offentlig sektor inntar, og hvordan vi har organisert samfunnet. Det er laget flere gode utredninger som peker ut retning for en slik endring, og det er godt mulig vi trenger flere. Men omstillingen kan bare bli realitet hvis vi samtidig prøver og eksperimenterer oss frem. Kun da kan vi se og justere for de konsekvensene det er umulig å forutse i en utredning. Men med utprøving og eksperimentering følger risiko. Risiko for at nye arbeidsformer man prøver ut eller tiltak som settes ut i livet, feiler.
Så hvis vi erkjenner at omstillingen Norge skal gjennom de neste årene er så kompleks og sammensatt at vi må løse den sammen, og vi ønsker at det offentlige skal ha en sentral rolle i denne utviklingen, så må flere byråkrater få rom til å finne nye måter å løse det politiske prosjektet vi gir dem. Vi trenger da tydelige rammer for når det er lov å feile og når det må få konsekvenser. Et slikt rammeverk kan utvikles med erfaringer fra ulike forsøksordninger i Norge og andre nordiske land. Her er eksempelvis den finske regjeringens strategi for eksperimentering (Experimental Finland) verdt å se nærmere på.
Frem til det er på plass må vi løfte frem og synliggjøre de mange byråkratene som allerede er i gang. Byråkrater som våger å gå nye veier for å finne ut hvordan det offentlige skal lede an i omstillingen vi må igjennom. De fortjener å bli omtalt som «offentlige helter», ikke «papirflyttere».