Av Thomas Berman (leserinnlegg i Dagsavisen)

Norge har ca 700.000 som står utenfor arbeidslivet. Regjeringen ønsker at vi alle blir med en inkluderingsdugnad for å få disse i jobb. Men skal dugnaden føre til mer enn noen gode enkelttiltak må flere få være med å lede dugnaden.

Å finne jobb til de som står utenfor arbeidslivet er krevende. Noen mener det er uløselig. Slike nesten uløselige problemer kjennetegnes ved at ingen kan forstå eller løse problemet alene. Tradisjonelle tiltak hjelper, men er aldri tilstrekkelig. Det som kreves er at borgere, offentlige og private og frivillige aktører må jobbe sammen på en rekke ulike måter for å finne svar. Samarbeid av dette slaget krever raushet for andre syn og kunnskap, stor grad av tillit og en dynamikk i arbeidet som skiller seg fra de fleste organisasjoner.

Å samarbeide med personer vi vanligvis ikke har så mye med å gjøre krever at vi slipper til flere stemmer og gir fra oss makt. Vi må våge å utforske veier som kanskje ikke fører frem. Det holder ikke å effektivisere eksisterende tiltak. Nye tanker og ny handling må bli kjernen i inkluderingsdugnaden.

Mange har lyst til å bidra. Men er terskelen lav nok? Vil 36 nye markedskontakter i NAV utløse tilstrekkelig handling hos bedriftene? Og hva med oss som selv står på utsiden? Eller vi som jobber i en frivillig organisasjon, driver med sosialt entreprenørskap eller jobber med et pilotprosjekt i kommunen som har gitt fantastiske resultater? Hvor tar vi kontakt? Hvilke oppgaver kan vi bidra med?

Det finnes gode eksempler på hvordan inkluderingsdugnaden kan organiseres. Et eksempel på dette er Pådriv, en samfunnsdugnad for mer bærekraftig utvikling av Hovinbyen i Oslo. Pådriv er organisert som et åpent og likeverdig partnerskap hvor enkeltpersoner, offentlige, frivillige og private virksomheter går sammen om å koordinere og samle sin innsats. Siden mars 2017 har ca 120 enkeltpersoner og 36 virksomheter meldt seg inn i Pådrivdugnaden, der de bidrar med aktiviteter, kompetanse, nettverk og tid. Samtidig styres dugnaden stramt mot fastsatt resultat og effektmål. Vi mener inkluderingsdugnaden kan organiseres på en tilsvarende måte, vil bidra til å mobilisere langt flere personer og virksomheter, og øke sannsynligheten for at dugnaden gir varige resultater.

Regjeringen har uttalt at inkluderingsdugnaden ikke skal være et skippertak. Da trengs en organisering av dugnaden som engasjerer over tid.