Debatten om eksperter vs vanlige folk dukker stadig opp, og ofte gis vi inntrykk av at det er enten eller. Men vi må ikke velge.

Denne kronikken har stått på trykk i Dagsavisen og er skrevet av Marie Harbo Dahle, statsviter og partner i SoCentral og Arild Ohren, Stipendiat ved NTNU.

I Norge har vi en sterk tradisjon for å utrede. Vi oppnevner kommisjoner og utvalg hvor eksperter kommer sammen for å utvikle kunnskapsgrunnlaget for ny politikk. Det er som kjent litt vanskelig å definere “vanlige folk” – men det fleste vil nok være enige om at de spesialiserte, faglig sterke og meritterte medlemmene i norske offentlige utvalg i liten grad passer inn i denne kategorien.

Samtidig vet alle som jobber i en offentlig etat at medvirkning og involvering av innbyggere – med andre ord vanlige folk – løftes høyt på agendaen og er et krav på stadig flere områder. Og i et demokrati burde vi klare å invitere inn folks mangfoldige erfaringer og perspektiver på de viktige utfordringene vi står overfor. Men er det egentlig realistisk at vanlige folk kan bidra med noe når det er store, komplekse saksområder det er snakk om? Hva kan vanlige folk bidra med når det gjelder klimatilpasning, håndtering av styrtregn og oversvømte vannrør? Eller hvordan vi skal organisere og utvikle det norske forsvaret, regulere utviklingen av kunstig intelligens, eller kutte raskt nok i klimautslipp for å nå klimamålene?

Her trenger vi åpenbart ekspertene. Men det finnes metoder og verktøy for å kombinere ekspertenes fagkunnskap, og vanlige folks perspektiver. Stadig flere byer og land i verden tar i bruk borgerpaneler for å gjøre nettopp dette. Et borgerpanel er inspirert av demokratiet i antikkens Hellas, men omtales i dag like fullt som en demokratisk innovasjon. Helt vanlige folk velges ut ved et tilfeldig lotteri. Panelet settes så sammen slik at det er representativt for befolkningen, med en representativ fordeling på for eksempel kjønn, alder, geografi og utdanningsbakgrunn. I Paris er det nå opprettet et eget, permanent kammer i bystyret som alltid skal bestå av et tilfeldig utvalg innbyggere som sitter for en periode. I land som Skottland og Danmark er det holdt nasjonale borgerpaneler på klimaspørsmålet, og i et av de mest kjente eksemplene valgte erkekatolske Irland å bruke et tilfeldig utvalg av befolkningen da de skulle utrede et av de mest betente spørsmålene i samfunnet sitt – abortspørsmålet.

I følge Regjeringens egen veileder for offentlige utvalg, kan et utvalg “være godt egnet til å behandle kompliserte områder kjennetegnet av faglig uenighet eller dilemmaer, verdivalg og motstridende interesser.” I mange av disse sakene stilles politikerne våre overfor vanskelige verdispørsmål. I noen av dem må de ta valg og gjøre vurderinger som kan sette spor i generasjoner. Det er akkurat her borgerpanelet har sin forse.

Forskningen og de praktiske erfaringene fra disse prosessene viser nemlig at helt vanlige folk evner å forstå komplekse og sammensatte problemstillinger. Forutsetningen er at de får bruke tid sammen med fagekspertene, for å bli kjent med og forstå utfordringen. Deltakerne i et borgerpanel skal ikke formidle sin egen personlige mening. De skal sammen som en gruppe diskutere, overveie og vekte de ulike aspektene ved problemet. De må altså forholde seg til kompleksiteten i problemene, både den faglige og de verdivalgene som må gjøres. Til slutt samler de seg om en rekke anbefalinger. På denne måten får både ekspertene og de valgte politikerne anbefalinger til politikk og løsninger som er forankret blant vanlige folk.

Vi skal ikke erstatte hverken de representativt valgte politikerne, eller de offentlig utnevnte ekspertutvalgene. Men vi kan gi dem flere verktøy for å utvikle politikk som både er godt faglig fundert, og samtidig forankret i ønskene, erfaringene og prioriteringene til vanlige folk.

Les gjerne mer om demokratisk innovasjon og SoCentral sitt arbeid på dette feltet her.